Fortsatt mulig å nå 50 prosent utslippsreduksjoner for olje- og gassnæringen, men det vil bli krevende, heter det i årets statusrapport som er jobbet frem av Offshore Norge sammen med de andre KonKraft-partnerne.
Målet om 50 prosent utslippsreduksjon for olje- og gassindustrien i Norge i 2030 er fortsatt innen rekkevidde, men har blitt mer krevende som følge av økte kostnader, et presset leverandørmarked, en mer krevende kraftsituasjon og utfordringer med tilstrekkelig nettkapasitet. Det viser årets statusrapport som er jobbet frem av Offshore Norge sammen med de andre KonKraft-partnerne.
Olje- og gassnæringen i Norge skal redusere utslippene med 50 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005 og ned mot null utslipp i 2050. Utslippene holdt seg stabile i 2022 til tross for at Norge økte gassleveransene til Europa til det nest høyeste nivået i norsk sokkels historie og var 11 prosent lavere sammenlignet med referanseåret 2005.
– Det er fortsatt mulig å nå 50 prosent utslippsreduksjoner for olje- og gassnæringen, men det blir krevende. Vi kommer ikke utenom at deler av sokkelen må elektrifiseres med kraft fra land og myndighetene må være villige til å sette inn et taktskifte med tanke på utbygging av ny kraft, virkemidler og saksbehandling. Elektrifisering med kraft fra land reduserer utslippene både nasjonalt og globalt. Og sammenlignet med prosjekter i landbasert industri og i transportsektoren, er mange av prosjektene i olje- og gassektoren meget effektive både med hensyn til kraftforbruk og tiltakskostnad, sier Hildegunn T. Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge.
Dersom kun de besluttede tiltakene blir realisert, anslås olje- og gassindustriens utslipp å falle med 29 prosent i 2030. Hvis også modne, men ikke besluttede tiltak blir realisert oppnås 35 prosent kutt. Det viser at det allerede er gjort og gjøres en betydelig innsats, men for å nå målet om 50 prosent kutt i 2030, er det avgjørende å få modnet frem og gjennomført tiltak som i dag er på mulighet og screening nivå hos selskapene.
– Nå er det drøye seks år igjen til vi skal være i mål. Det er en gigantisk utfordring. Det blir ikke lett, men heldigvis har vi en industri i Norge som er opptatt av å kutte utslipp.
LO er med på dette for å sørge for en rettferdig omstilling, der vi både kutter utslipp og skaper jobber, sier LO-leder Peggy Hessen Følsvik og legger til:
– Vi har en god plan og mange tiltak som monner. Og vi har et trepartssamarbeid mellom LO, NHO og regjeringen. Det gjør at vi fremdeles har tro på at vi sammen kan klare dette, sier LO-lederen.
– Olje- og gassnæringen investerer stort i å redusere utslipp. Det bærer resultater: Selv med større produksjon i fjor og gjenoppstart av Melkøya økte ikke utslippene. Men vi skulle gjerne kommet lenger. Uten videre elektrifisering med kraft fra land, vil det ikke være mulig å nå Stortingets ambisjon om 50 prosent utslippskutt innen 2030. Næringen er klar, men trenger gode og forutsigbare rammevilkår. Etablering av klimapartnerskap mellom Konkraft-partnerne og myndighetene vil gi en mer strukturert dialog for å følge opp politikernes ambisjoner og bedriftenes gjennomføring, sier Anniken Hauglie, viseadministrerende direktør i NHO.
Foruten kraft fra land, står energieffektivisering og redusert fakling for det største potensialet for utslippsreduksjoner, med 700 000 tonn CO2 innen 2030.
– Forutsigbare rammevilkår og et forsterket virkemiddelapparat er avgjørende for selskapene som skal gjennomføre store og langsiktige klimainvesteringer som også skal være økonomisk forsvarlige i 2030. Både et CO2-fond, endring av Enovas mandat og forlengelse av NOx-fondet vil kunne være viktige virkemidler for å realisere utslippsreduksjoner og for å skalere opp nye verdikjeder, sier Blindheim.
Utslippene fra offshore maritim virksomhet er fallende
I 2022 er utslippene fra innenriks maritim virksomhet knyttet til olje- og gassindustrien estimert til 1,84 millioner tonn CO2, det er 13 % lavere enn i basisåret 2008.
I årets rapport er det for første gang samlet data i sanntid for utslipp og teknologibruk på offshoreskipene, noe som gir et langt bedre grunnlag for å måle utslippene fra maritim virksomhet knyttet til olje- og gassindustrien på norsk sokkel.
– Rapporten viser at rederiene er godt i gang med å kutte utslipp i sine operasjoner. Får å få fart på omstillingen er det imidlertid behov for nye virkemidler. Differansekontrakter og CO2 fond er tiltak som vil bidra til å redusere prisforskjellen mellom fossil og fornybar energi og som vi har tro på at vil føre til ytterligere utslippskutt og bidra til at vi når målet om en klimanøytral flåte i 2050, sier Harald Solberg, administrerende direktør i Norges Rederiforbund.
Norsk olje- og gassnæring, sammen med rederier og riggeiere, skal være en pådriver for at fartøyskategorier innenfor offshore maritim aktivitet bidrar aktivt til oppnåelse av målene i Regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart om 50 prosent utslippsreduksjon. Utslipp fra maritim offshoreaktivitet står for om lag 37 prosent av utslippene fra innenriks sjøfart og fiske, ifølge Miljødirektoratet.
Ved bruk av operasjonelle tiltak som farts- og ruteoptimalisering og bruk av strøm og batterier er det et reduksjonspotensial for offshoreskip på 40 prosent i 2030. Ytterligere reduksjoner kan oppnås ved bruk av alternative drivstoff, når disse er på plass, og ved innfasing av mer energieffektive skipsdesign.
Kraftforbruket er nedjustert litt sammenlignet med fjorårets prognose
Sammenlignet med fjorårets prognose, er kraftforbruket fra installasjoner i drift nedjustert nesten 1 TWh i 2030 i årets prognose. Videre er det forventede kraftforbruket som er tildelt nettkapasitet i 2030 redusert med nær 2 TWh.
Den oppdaterte prognosen for kraft fra land til norsk sokkel per april 2023 viser at kraftforbruket på norsk sokkel vil øke betydelig fra 2026 frem til og med 2030. Videre vil kraftforbruket trolig nå en topp tidlig på 2030-tallet avhengig av hvilke elektrifiseringsprosjekter i planleggingsfasen som realiseres, og eventuelt når dette skjer.
Petroleumssektorens etterspørsel er forholdsvis lav sammenlignet med annen industri, og mange av petroleumssektorens elektrifiseringsprosjekter er modnet over lengre tid når det søkes om tilknytning sammenlignet med søknader i andre sektorer.
Storskala havvindutbygging – nye områder utlyses raskt
Det siste året har det skjedd mye innen havvind på norsk sokkel. Konkrete planer for oppskalering av kraftproduksjonen fra havvind på sokkelen er i gang. Verdens største flytende havvindpark, Hywind Tampen, ble satt i drift i november 2022, og skal redusere de årlige utslippene fra Gullfaks og Snorre med 200 000 tonn CO2. I mars 2023 ble de første havvindparkene utlyst for Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord. Disse prosjektene kan alene gi kraft på over 15 TWh dersom de kommer i drift rundt 2030.
– For å nå klimamålene er det viktig med rask utbygging av havvind i Norge. Vi mener det er særlig to ting som er viktig: tilgang på areal og attraktive forutsigbare rammebetingelser. Disse to henger også sammen. Hvis næringen har en tydelig tidsplan for fremtidige utlysninger av areal, skaper det forutsigbarhet for investeringer og reduserer risikoen ved oppskalering av virksomheten. Vi mener derfor regjeringen på bakgrunn av NVEs kartlegging av potensielle områder for utbygging av havvind må legge en plan for utredninger med et tydelig mål for fremtidige utlysninger i 2025 og fremover, fortsetter Solberg.
– Det er et stort potensial for havvind, men rammebetingelsene vil avgjøre hvor mye som realiseres. Noen av barrierene for å skalere opp havvind er mangel på en overordnet plan, kapasitet i verft og havner og saktegående behandlingsprosesser. Skal vi lykkes med å realisere målene vi har satt oss må dette på plass, avslutter Blindheim.
Betydelig potensial i nye verdikjeder
For første gang har KonKraft laget en oversikt over potensialet for årlig CO2 -lagring på sokkelen. Sammenstillingen er basert på planlagt injeksjonskapasitet knyttet til lagringslisensene hittil og viser en rask oppskalering av lagringskapasiteten fra 2026 og et samlet lagrinspotensiale i 2030 på mellom 40 og 50 millioner tonn. Det er nesten like mye som Norges totale klimagassutslipp.
Norge har et konkurransefortrinn i utviklingen av karbonfangst og -lagring dag, men for å forbli konkurransedyktig må det etableres kommersielle ordninger som bidrar til å lukke gapet mellom nødvendige investeringer i CCS-verdikjeden og karbonkostnad for at nye prosjekter skal realiseres. I dag er det krevende å inngå langsiktige og forpliktende kontrakter, og her kan Norge ta en rolle slik at vi får etablert et marked for CCS.
