Thomas Dowling Næss, analytiker i SpareBank 1 Markets med hovedansvar for fornybarsektoren, mener Norges satsing på havvind og CCS er avhengig av kortere konsesjonstider. Samtidig etterlyser han et sterkere fokus på effektive klimakutt i dagens klimadebatt.
I en samtale med Ocean24 deler Thomas Dowling Næss sine refleksjoner rundt utsiktene for fornybarnæringen i Norge, samt sine tanker om dagens klimadebatt:
–Veksten av offshore vindkraft er avhengig av prioritering og subsidiering. Hvis vi skal bygge ut offshore vindkraft, må vi være villige til å ta de høyere økonomiske kostnadene sammenlignet med landvind. Vi må også vurdere om naturinngrep til havs er mer akseptable enn på land, og om de ikke-økonomiske kostnadene ved vindkraft på land er så høye at vi er villige til å satse på offshore vindkraft. Det er vesentlig billigere på land og billig strøm er et politisk mål for de fleste partier.
Må tåle høye kostnader
Dowling Næss har studert industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU og har etter endt utdanning jobbet som analytiker i SpareBank 1 Markets med hovedansvar for fornybarsektoren. Thomas Dowling Næss har to år på rad blitt rangert som beste fornybaranalytiker av magasinet Kapital.
Han er skeptisk til at Norge skal gå for ledertrøyen.
– Generelt mener jeg at Norge ikke trenger å ha en ledende rolle innenfor dette. Vi er langt bak resten av verden på offshorevind. Teknologisk kan vi antakeligvis bidra med noe, men mange land satser på det, så jeg ser ingen grunn til at Norge skal strebe etter å bli ledende. Men at vi får installert noe, det tror jeg.
Fokus på målet
– Svaret på det kommer an på hvilke mål man vil oppnå. Siden politisk konsensus i dag er å kutte utslipp raskt, være selvforsynt på kraft, og ha billig strøm, må vi tilrettelegge for næringer som løser nettopp denne oppgaven.
– For å kutte utslipp raskt må vi elektrifisere samfunnet. For å være selvforsynte må vi produsere mer strøm (elektrifisering fører til økt etterspørsel), og strømmen må være ren. For å ha billig strøm er det et godt utgangspunkt at kraften er billig å produsere. Oppgradering av eksiterende vannkraftverk og utbygging av nye, som gir realistk 23TWh, er mine øyne et fornuftig første steg. Det er teknologien befolkningen helst vil ha, det er billig, og det gir økt mulighet for variabel kraft på nettet. Så er spørsmålet videre om vi skal bygge ut mer landvind, havvind, solkraft eller kjernekraft.
– Umulig uten kortere konsesjonstid
– Norge skal prøve å bygge ut 40 TWh før 2030, og for å nå dette målet er ingen av de nevnte teknologiene mulige på grunn av den lange behandling og konsesjonstiden. Det er rett og slett helt umulig uten reduserte konsesjons og behandlingstider, så politisk oppgave nummer én slik jeg ser det er å korte ned dette til maksimum 1-2 år for de teknologiene det skal satses på (helst kortere).
– Kjernekraft og flytende havvind er urealistisk tidsmessig (innen 2030) også med reduserte konsesjonstider. Spørsmålet om landvind, havvind og sol blir avveiinger mellom økonomisk kostand og ikke-økonomiske kostnader. Landvind er billigst og hadde blitt bygget ut uten behov for støtte fra staten dersom områder åpnes opp.
Gode vilkår for CCS
Næss mener Norge har flere fortrinn når det kommer til karbonfangst og lagring.
– Vi har gode muligheter for lagring av CO2 på grunn av oljefeltene og reservoarene offshore. Å gjøre fangst ute på plattformer gir også mening da det eliminerer transportleddet. Vi kan fange CO2 fra naturgassen og sende det ut i tomme felt rett ved siden av.
Han er likevel skeptisk til dagens kvotesystem.
–Jeg tror CCS har en fremtid i å kutte utslipp globalt. Men med dagens CO2-avgifter og kvotesystemer er det få prosjekter som er økonomisk bærekraftige. Kvotesystemet, spesielt i EU (hvis det står seg uendret), vil matematisk føre til økte kvotepriser hvis ingen kutter utslipp. Hvis man posisjonerer seg for denne oppgangen, kan CCS bli lønnsomt over tid.
Hvordan tror du den norske leverandørindustrien kan dra nytte av veksten innen havvind og CCS?
– Hvis vi skal installere mye havvind og CCS, vil det sannsynligvis oppstå en servicenæring knyttet til dette. Der jeg i utgangspunktet er skeptisk til at Norge skal inn i et teknologikappløp på utstyrssiden, så tror jeg det er større muligheter til å tjene penger service-leddet, hvor nærhet til sluttprodukt spiller en rolle.
Feil fokus
– Det virker som mye av den politiske debatten rundt klima dreier seg om å gjøre klima til noe mer enn det er. Det skal redusere forskjeller, skape arbeidsplasser, og så videre. Jeg synes fokuset burde være på hvordan man skal nå målene man har satt seg. Slik jeg oppfatter politisk konsensus, så er det å kutte mye på kort tid, være selvforsynte på kraft, samt produsere billig strøm. Det vil medføre at vi også må ofre noe, for eksempel areal, som idag brukes til noe annet.
Næss er positiv til tiden fremover.
–Jeg er lite beskymret for hva vi skal leve av etter oljen. Vi skal leve av det vi gjør idag. Fastlandet går i balanse (1/4 dekkes av avkastning fra oljefondet). Vi trenger ikke et massivt overskudd på handelsbalansen som i dag, de færreste land har det, men vi må erstatte den delen av fastlands-Norge som er «eskport» til oljenæringen, litt under 10% av BNP. Under «oljekrisen» (2015-2018), ble den «eksporten» nært halvert som andel av BNP – på 3 år – da skal vi klare den neste halvparten på 10-30 år.
