Land rundt om i verden har satt ambisiøse mål for produksjon av vindkraft for 2030. Men har havvind-industrien fartøyene som kreves for å holde tritt med etterspørselen?
Mens nedgangen i endelige investeringsbeslutninger (FID) for fornybarprosjekter i 2022 ved første øyekast tyder på at markedet stagnerer argumenterer Clarkson i en artikkel på sin nettside at virkeligheten er en annen.
Offshore vind opplever for tiden betydelig vekst i nye markeder rundt om i verden på grunn av stigende global etterspørsel etter karbonfri energi som støtter klimaforpliktelser samtidig som det gir energiuavhengighet og sikkerhet. Resultatet blir da et oppsving i nye havvindprosjekter.
Reduksjonen i FID-er er i følge clarkson på grunn av renter, hyperinflasjon og covid-relaterte forsinkelser. Investorer har forsinket signering enten fordi de ikke var fornøyd med avkastningen på disse prosjektene (på grunn av inflasjon) eller fordi ting bare gikk sakte (på grunn av COVID). Kombinasjonen av den globale pandemien og internasjonal finansiell usikkerhet har ført til at mange prosjekter har blitt skjøvet til høyre, noe som har resultert i at arbeid som ellers allerede ville ha begynt å bli flyttet inn i bakre halvdel av tiåret.
Havvind blir globalt
Flere nye land forplikter seg til å bygge offshore vindparker, inkludert USA, Taiwan, Polen, Frankrike, Sør-Korea og Japan. Offshore vind går globalt med mange nasjoner som nå slipper auksjoner for nye offshore vindprosjekter, men utfordringer begynner å dukke opp, og vi begynner allerede å se hull i markedet når det kommer til forsyningen av de nødvendige offshore vind logistikkfartøyene. Selv om dette kan være gode nyheter for redere og verft, er enhver mangel på forsyningskjede selvfølgelig mindre velkommen for utviklere, noe som fører til at prisene stiger og vanskeligheter med å sikre gunstige vilkår og betingelser for deres prosjekter.
Mens havvindutviklingen tar fart på den globale scenen og nye markeder begynner å bevege seg fremover, er hoveddelen av forsyningskjeden og fartøyeiere i markedet fortsatt basert i Europa, nærmere bestemt Norge, Danmark, Nederland og Storbritannia. Videre bør vi ikke glemme den materielle innvirkningen på den globale forsyningskjeden når asiatiske eller amerikanske aktører kontraherer europeiske fartøy til økende dagrater og kostnader for å fullføre/gjennomføre prosjektene sine.
Rask vekst
Beregninger fra Clarksons’ Renewables-rådgivningsteam viser at 30 000 turbiner og fundamenter forventes å bli installert innen 2030 – dette ekskluderer Kina og flytende vind.Vindturbingeneratoren (WTG) installasjonshastigheten per år er satt til å dobles. Det er også interessant å merke seg at selv om +/-10MW turbiner for tiden er normen, tror Clarksons at vi vil se WTG-størrelsen for det meste rundt 15 – 18MW størrelsen frem til 2030.
Det kommende tiåret vil sannsynligvis bringe etterspørsel etter fartøyer for å betjene havvindprosjekter. Med fortsatt dramatisk veks vil hvert nytt vindparkprosjekt kreve en helt ny gruppe fartøy for å ta vare på den i løpet av levetiden. Som vil før til en enorm økning i etterspørselen etter nye vedlikeholdsfartøyer som, Service Operation Vessels (SOVs), Construction Support Offshore Vessels (CSOVs), Crew Transfer Vessels (CTVs) og Jack Up Vessels (JUVs). Disse fartøyene vil kreves fortløpende for å opprettholde disse vindparkene i løpet av deres 20- til 30-årige levetid.
Krever tilrettelegging
Hovedpoenget i rapporten til Clarkson er at mange land har satt ambisiøse mål for vindproduksjon innen 2030, og for å legge til rette for dette vekstnivået, må sektoren utvikle håndterbare måter å bringe denne mengden forsyning online og identifisere eventuelle flaskehalser i forsyningskjeden. Men hvis en kombinasjon av langsiktige kontrakter, statssikret finansiering og bedre lånevilkår ble tatt i bruk globalt for havvind, kunne vi se potensielle flaskehalser raskt forsvinne.
